Intetheten og jeg

Det gikk plutselig opp for meg at jeg i en (altfor tidlig) alder av 44 år har begynt å snakke med meg selv.

For hvem er du egentlig? Jeg mener; hvem er dere der ute som for alt jeg vet holder dere på en armlengdes avstand fra alt jeg skriver, og betakker dere over (selv i et svakt øyeblikk) å vie mine spastiske ordtirader så mye som et nanosekunds oppmerksomhet. Hvem er dere? Er dere i det hele tatt der? Det er dette som har begynt å plage meg. Det tok bare 8 minutter fra jeg publiserte mitt credo og snarveien til forståelsen av min sjel, til jeg ble grepet av angsten.

Angsten for å være alene. Horror Vacui. Frykten for å rope ut i intetheten og bare få mitt eget opprørske spytt i retur. For hvordan kan jeg i det hele tatt vite at jeg eksisterer hvis ikke dere forteller meg hvem jeg er? Kom med det!! Si det som det er! Hold ingenting tilbake. La meg få vite hvilket selvopptatt, ubegavet dyr jeg er. Gi meg et tegn. Selv det minste er i orden. Jeg vil ydmykt ta imot alle ordlige piskeslag dere hamrer ned over tastaturene. Jeg vil bøye min nakke og be om tilgivelse.

Bare dere gjør dette ene: Bekreft meg!!

bloggerintherye