Eiendom er tyveri!!

En viss kvinnelig filmkunstner, alias Axel Jensens sexy “Line” fra 1961, har såvidt jeg har forstått brukt de siste 16 årene av sitt kunstnerliv til å drikke rødvin og spise vellagret fransk ost for 2,3 millioner kroner. Det er jo en drøm for noen og enhver av oss.

Det er bare det at den rødvinsdrikkende (heretter RVD) ikke har bekostet gildet selv. Hun har brukt VÅRE penger. Skattebetalernes. Og som om ikke det var nok viser det seg at pengene til RVD var ment å understøtte en produksjon som aldri fant sted. (Hvis man da ikke mener at det er produktivt med ost og rødvin) Og bare så det er sagt: Jeg har aldri vært tilhenger av å rive maten ut av munnen til sultne kollegaer for å spise meg fetere enn jeg allerede er. Jeg er tilhenger av et system der midlene tilfaller hardt arbeidende mennesker med evne, vilje, og produksjonsplaner. Vi kan ikke bruke våre slitsomt tillskrekne midler på slike som RVD. (Selv om altså: Rødvin er godt)

Noen burde ha grepet inn. Noen burde stoppet galskapen. Noen burde ha kjent sin besøkelsestid som det heter og avlagt RVD en visitt og minnet henne på at det er nok av sultne munner å mette der ute.  At det ikke bare er å stappe i seg uten å tenke på barna i Afrika.

Mange har latt seg opprøre. For visst er det trist å tenke på at RVD i 16 år har grabbet til seg knapt 160.000,- årlig uten å gi så mye som en kortfilm tilbake. Uten engang å ha mistet mobiltelefonen. KULTURNASJONEN NORGE kan ikke leve med et slikt svik. For ikke å snakke om det rent pekuniære tapet.

RVD har skuffet oss alle. Jeg er mye mer positiv til uproduktivt arbeide i andre sammenhenger enn de rent kunstneriske. For la det være klart: det største sviket er hva RVD ikke ga oss; En oscarbelønnet film, gåsehud og gledestårer, overskrifter og premierestoff, skandaler og dårlige anmeldelser, osv. osv.

Det er mye lettere å tilgi en slapp byråkrat for å ha sovet bort arbeidsdagen og således glemt å gi Hanssen pålegg om restskatt, enn det er å tilgi tapet av enestående kunstopplevelser. Det er lettere å slå seg til ro med at visse statsansatte bedriver fallskjermhopping hvor 2,3 millioner forsvinner i en munnfull, enn at en sk. kunstner seigpiner KULTURNASJONEN NORGE med å aldri gi oss det vi vil ha: KUNST. 

Det er mye enklere å forholde seg til at en og annen næringsdrivende får midler fra det offentlige til prosjekter som aldri blir noe av. For hvem vil savne  10 millioner til en bildekkfabrikk? Vis meg den personen som leier et bildekk med seg hjem til lørdagskosen. Filmer derimot…

Basert på ovenstående er det lett å forstå sinnet, hatet, frustrasjonen, misunnelsen, selvrettferdigheten, og den allminnelige politiske bekymring som har rammet KULTURNASJONEN NORGE.

Vi tåler det ikke. En slik sak til og hele garantiopplegget vil forsvinne inn i julebordkassa til FRP eller det som verre er: Bli sendt over til ymseposten. Og det sier jeg dere: Det er IKKE en avis.

Heretter vil jeg alltid starte en samtale med en kunstner med å spørre: Har du garanti inntekt eller andre statlige midler fra fellesskapet (oss) til disposisjon? Og: Når kommer resultatene? Hvis svaret ikke er tilfredsstillende, kommer varsleren i meg til å våkne. Alarmen vil gå. Og jeg lover dere: Jeg skal personlig tømme i meg all osten og all rødvinen kunstnerkreket har bunkret opp for garantiene sine og skjelle ham/henne så kraftig ut at det blir produsert en oscar film i bare forskrekkelsen.

HURRA!